Lukk øynene og forestill deg dette scenariet: Du er fire år og har fått deg en ny sykkel. Endelig skal du lære deg å sykle! Du setter deg på det glinsende setet, holder et fast grep på styret og forsøker å holde balansen mens du tråkker heftig på pedalene. Men får det ikke helt til! Du faller av sykkelen og treffer asfalten.

Hva tenker du? Kaster du sykkelen i grøfta og nekter å prøve igjen? Eller setter du deg tilbake med blodige skrubbsår og tenker at dette kan jeg og vil jeg lære?

‍

Jeg har i den senere tid blitt oppmerksom på forskningen til Carol Dweck. Hun tar for seg to ulike måter å tenke på, fastlåst eller utviklende tenkemåte (fixed eller growth mindset).

Veldig forenklet sier Dweck at den som har en fastlåst tenkemåte tror det finnes et tak for hvor mye en har mulighet til å utvikle seg. Den som har en utviklende tenkemåte tror man kan lære det man vil.

Det er gjort mange eksperimenter rundt forskningen til Dweck. Noen av dem viser at bare det å bli eksponert for det teoretiske rammeverket rundt måten vi tenker på, gjør at mange klarer å tilegne til seg enda mer kunnskap og øker prestasjoner!

Min første tanke i møte med denne forskningen var at jeg selv har en utviklende måte å tenke på. Ambisjonen er å gjøre livet mitt større, ikke mindre! Så begynte jeg å tenke litt grundigere på dette, selvransake. Jeg begynte å analysere tidligere ansettelsesforhold, deriblant i flere store internasjonale selskaper. Hva har jeg jobbet med? Hvilke utfordringer jeg har fått og tatt? Hvilken tenkemåte og hvilke strategier har jeg brukt? Dessverre er jeg utstyrt med en underbevissthet og magefølelse som nekter å holde noe skjult for meg. Det jeg så, på min reise bakover i tid, var at i situasjoner hvor jeg var trygg og kompetent, leverte jeg ofte mer enn det som var forventet.  Beste praksis prosjektledelse!

Men utviklet jeg meg? Egentlig ikke. Det som kanskje er mest vanskelig å erkjenne, er at jeg ofte skygget banen når jeg ble presentert for prosjekter hvor jeg IKKE følte meg trygg, hvor jeg IKKE følte meg kompetent. Den ”flinke gutten” i meg ble redd. Redd for å bli avslørt som inkompetent og mislykket, og for å ikke levere 110%. Det siste jeg ville var å risikere å miste en antatt anseelse som ”verdens beste prosjektleder”.

Hvor irrasjonelt er ikke det? Innerst inne visste jeg vel at jeg ikke ville bli fengslet hvis jeg ikke fikk det til. Likevel ble tankene om å lykkes, overskygget av muligheten for å feile. Jeg tror tydeligvis på at min kapasitet er begrenset:

• jeg gir opp og blir frustrert når jeg feiler og føler motstand
• jeg liker ikke å bli utfordret jeg trykker meg selv ned
• når jeg feiler jeg har behov for at andre skal fortelle meg at jeg er smart
• jeg føler meg truet hvis andre lykkes

Alt dette er tegn på en fastlåst tenkemåte. Min måte å tenke på begrenset meg og gjorde livet mitt mindre (pokker heller som jeg hater å åpne dører hvor jeg møter meg selv). Hvem vil forresten ansette og jobbe med noen som ikke tar en utfordring? OK. Fint å få det ut egentlig (tror jeg). Men til tross for min åpenbare fastlåste måte å tenke på, har jeg fremdeles et håp om å få ut mitt potensiale og om å være utviklende i mitt tankesett fremover.

Dette blir derfor mine nyttårsforsett til evig tid:

• jeg skal tro på at jeg kan lære alt jeg vil
• selv om jeg feiler og blir frustrert så skal jeg prøve igjen
• jeg tar utfordringen jeg
• lærer av mine feil
• jeg vokser på å jobbe hardt
• jeg blir inspirert der andre lykkes
• min innsats er avgjørende

Min ambisjon er tross alt å gjøre livet mitt større, ikke mindre! Så da gjenstår det bare å tenke det. René Descartes sa: Jeg tenker, derfor er jeg. Jeg sier: Jeg tenker, derfor utvikler jeg meg.

Da jeg var 5 år gammel lærte jeg meg å sykle, til tross for skrubbsår, plaster og tårer.

Nå er jeg voksen og vil lære å sykle på nytt.

‍